Redusert utdanning for økt kampkraft og bærekraft

Investeringer i ny teknologi vil være en sentral del av å øke kampkraften, men det hjelper lite hvis man ikke har den rette kompetansen til å bruke denne teknologien effektivt.



Tiller%2C-Kristoffer_jpg_0.jpg
Forfatteren av dette leserinnlegget, Kadett Kristoffer Tiller, går HRM-studier gjennom Luftkrigsskolen

Når man har erkjent et behov for et Forsvar med en bedre kampkraft og bærekraft, er ikke en av de viktigste investeringene i kompetansen til Forsvarets fremtidige ledere? Når vi investerer i ny teknologi og kampkraft har det vært fokusert på kvaliteten i produktet som leveres, mens Forsvaret fokus virker ikke å være hvilket kvalitetsmessig produkt som kommer ut i andre enden av utdanningsløpene, nemlig offiseren.

De store trekkene i langtidsplanen er at forsvarsutgiftene skal øke i årene som kommer, med tunge investeringer i ny teknologi og kampsystemer. Som en del av prosessen er det likevel et fokus på å redusere kostnader for utdanningen av fremtidens ledere i Forsvaret, for å frigjøre midler til operativ virksomhet. Nærmere bestemt er det skissert en halvering av midler (540 millioner) til utdanningsvirksomheten i Forsvaret.

Disse midlene skal spares inn gjennom at lønn under offisersutdanningen endres fra om lag 300 000 kroner til en godtgjøring på omtrent 1G per år, pluss fri kost og losji, uavhengig av tidligere tilsettingsforhold. Dette gjøres for å harmonisere vilkårene mellom Forsvarets egne akkrediterte utdanninger, og mot sivil sektor.

Videre endres rekrutteringsbrønnen til offisersutdanningen fra ansatte med befalsskoleutdanning, til å rekruttere direkte fra videregående skole. Denne modellen innebærer at nødvendig befalsutdanning inkluderes i offisersutdanningen, som fortsatt skal gjennomføres i løpet av bachelorutdanningens tre år. Som et supplement er det anbefalt økt rekruttering av personell med fullført sivil bachelor for å redusere utdanningslengde og utdanningskostnadene.

Skisserte løsninger for utdanningsreformen

Kadettenes Fellesorganisasjon (KAFO) gjennomførte sin årlige vårkonferanse i Portugal i månedsskiftet mars/april. Konferansens hovedtema var utdanningsreformen i Forsvaret slik den er beskrevet i Langtidsplanen for Forsvaret (LTP) og Stortingsproposisjon 151 – Kampkraft og bærekraft. Dette var grunnlaget for diskusjon under konferansen, og spørsmålet vi søkte å finne svar på var hvordan dette vil påvirke Forsvarets fremtid.

KAFO har kommet frem til noen kriterier vi mener må være tilstede for at produktet, fremtidens offiser, skal bli så godt rustet som mulig til å utøve sitt virke. I korte trekk mener vi at de retningslinjene som er satt for fremtidig utdanning i Forsvaret setter veldig mye fokus på hva som skal gjøres med utdanningen, men ikke hvilket kvalitetsmessig produkt som kommer ut i andre enden av utdanningsløpene. Vi i KAFO mener at med de gitte retningslinjene kommer kvaliteten på fremtidens offiserer til å synke. Politikerne har derimot valgt å ikke høre på fagmilitære råd og bryr seg mer om økonomien. Dette ser ut til å være et resultat av McKinseys kvantitative analyser.

KAFO mener at med de gitte retningslinjene kommer kvaliteten på fremtidens offiserer til å synke.

Med utgangspunkt i de gitte inngangsverdiene må vi likevel gjøre det beste ut av situasjonen slik den er skissert. Under konferansen ble medlemmene av KAFO først presentert mulige skisserte løsninger for den nye utdanningsreformen, som har blitt nedfelt i mandat for kompetansegruppe som skal utarbeide konkrete forslag til ny nivådannende utdanning i Forsvaret. Her ble vi presentert tre forskjellige skisser for nivådannende utdanning. KAFO har tatt utgangspunkt i disse mulige løsningene og fremmet momenter vi mener må være tilstede for at produktet, fremtidens offiser, skal bli så godt rustet som mulig til å utøve sitt virke.

1) Desentralisert

Den første modellen har betegnelsen desentralisert og tar utgangpunkt i en styrking av fagmiljøene ved krigsskolene, Forsvarets Ingeniørhøgskole (FIH). Forsvarets Høgskole (FHS) i Oslo avvikles og hovedvekten av årsverksinnsparinger tas her, for å skape robuste fagmiljø på utvalgte fagfelt ved krigsskolene og FIH. Modellen fordrer utstrakt deling av kompetanse mellom de ulike lokasjonene med utveksling av lærekrefter og/eller studenter særlig. Mastergraden som tidligere ble gjennomført ved FHS, vil da gjennomføres som et samarbeid mellom fagmiljøene, der studentene oppholder seg ved de ulike skolene basert på faglig innretting.

Denne løsningen ser ut til å være den mest nærliggende i tid, da LTP har fastsatt at lokasjonene for de ulike krigsskolene forblir uforandret. KAFO stiller seg bak vurderingen av å skape robuste fagmiljø ved de ulike krigsskolene og FIH, men er bekymret for hvilken innvirkning dette vil ha på kvaliteten på masterutdanningen, selv om dette ikke har vært hovedfokus under konferansen. I Stortingsproposisjon 151 står det skrevet at Forsvaret som en moderne kompetanseorganisasjon, har behov for personell med utdanning på mastergradsnivå. I tillegg skal gjennomsnittsalderen for gjennomføring av mastergradutdanning reduseres.

I internasjonale operasjoner har norske offiserer i lang tid høstet mye skryt for blant annet breddeforståelse og måten de leder personell fra alle grener og på alle nivåer. Denne anseelsen baserer seg på en gjennomgående forståelse og erfaring fra de ulike nivåene. KAFO frykter at denne forståelsen vil falle bort eller bli kraftig redusert som følge av lavere gjennomsnittsalder, redusert erfaring og ansiennitet i Forsvaret samt mindre kollektiv erfarings- og kompetanseutveksling blant den fremtidige kadettmassen. Sistnevnte er mest sannsynlig mye av årsaken til at dagens krigsskoleutdanning har gitt så godt resultat gjennom flere generasjoner.

Den kollektive erfarings- og kompetanseutvekslingen som skjer mellom kadetter med ulikt tidligere erfaringsnivå fra Forsvaret er mest sannsynlig mye av årsaken til at dagens krigsskoleutdanning har gitt så gode resultater.

Med tunge investeringer i blant annet 5. generasjons kampfly har man erkjent et behov for et Forsvar med en bedre kampkraft. Norske kampflybidrag i utenlandsoperasjoner er blitt mer offensive i tidsrommet etter 1990. Dette er blant annet muliggjort ved at norske myndigheter i stadig mindre grad har benyttet politiske restriksjoner, som følge av norsk luftmakts teknologiske utvikling. Denne endringen innebærer en glidning fra tradisjonelle fredsbevarende operasjoner med minimal bruk av militærmakt, til fredsopprettende operasjoner der det brukes betydelig militær makt. En kan si at Norge gikk fra å være motvillige og teknologisk umoderne i luftkampanjen Kosovo, til å bidra med økt villighet og teknologisk fremdrift i Afghanistan, for så å utgjøre «an enormous difference» i Libya, ifølge tidligere president Barack Obama.

Norge utgjorde "an enormous difference", ifølge tidligere president Barack Obama.

Vi i KAFO har derfor vanskelig med å forstå hvorfor en ønsker å redusere høyere utdanning, når vi samtidig snakker om å ruste opp Forsvaret. Investeringer i ny teknologi vil være en sentral del av å øke kampkraften, men det hjelper lite hvis man ikke har den rette kompetansen til å bruke denne teknologien effektivt, for å nå overordnede politiske målsettinger. Vi mener derfor at vi ikke bør stille mindre utdanningskrav for å bli offiser enn vi stiller til øvrige profesjonsyrker, som for eksempelvis lærerutdanningen som Regjeringen har innført en femårig mastergradsutdanning for fra 2017.

Vi bør ikke stille mindre utdanningskrav for å bli offiser enn vi stiller til øvrige profesjonsyrker.

Ved besøk hos den portugisiske sjøkrigsskolen, Escola Naval, fikk vi innsikt i hvordan de gjennomfører sin utdanning. Det portugisiske forsvaret rekrutterer sine kadetter rett fra videregående. Den største forskjellen mellom det som foreslås i Norge og hva man har i Portugal er at alle offiserer går igjennom en femårig masterutdanning. Dette skaper tid til å forme kadettene til de offiserene man ønsker å få ved endt utdanning. KAFO mener man bør se på muligheten for å øke lengden på utdanningen hos norske offiserer, heller enn å redusere lengden. Dersom man vil spare inn årsverk ved FHS for å skape robuste fagmiljøer ved krigsskolene bør man også se på muligheten for å gjennomføre offisersutdanningen som en 5-årig mastergrad, da dette vil gi en bedre effekt på kvaliteten på utdanningen.

Norge bør også se på muligheten for å gjennomføre offisersutdanningen som en 5-årig mastergrad.

2) Balansert (status quo)

Den andre modellen har betegnelsen balansert (status quo) og tar utgangspunkt i innrettingen av skolesektoren i Forsvaret slik den er i dag. Slik vi i KAFO har forstått det, er hensikten her å kutte stillinger ved de ulike krigsskolene for å drive skolene mer kostnadseffektivt.

Under diskusjon i KAFO kom vi frem til at denne løsningen ses på som uhensiktsmessig da de ulike krigsskolene skal bidra til å utvikle faglig kompetente offiserer med evne til helhetlig tenkning. Her mener vi det er avgjørende at det stilles tilstrekkelig med lærer- og veiledningsressurser for å skape reflekterende og selvbevisste offiserer, gjennom å kombinere teori og praksis.

Tilstrekkelige lærer- og veiledningsressurser er avgjørende for å skape reflekterende og selvbevisste offiserer.

Gjennom utdanning innen relevant teori og øvelser får kadettene integrert kunnskapen og bli mer bevisst sin profesjon og praktiske yrkesteori. KAFO ser derfor på dette som en løsning som lite hensiktsmessig, dersom det ikke stilles nok ressurser i form av tid og oppfølging. Ledelse er i stor grad en modningsprosess, og dersom man rekrutterer yngre kadetter, direkte fra videregående skole, er man helt avhengig av tilstrekkelig oppfølging av veiledere for å kunne forme modne ledere. Dette blir spesielt utfordrende når personellet ikke har tidligere erfaring å bygge kunnskap på.

Mangel på erfaring blant kadettmassen vil skape utfordringer for lederskapsutdanningen.

Denne modellen innebærer at nødvendig befalsutdanning inkluderes i offisersutdanningen, som fortsatt skal gjennomføres i løpet av bachelorutdanningens tre år. Ville man ikke da være mer tjent med å se på en modell, hvor utdanningen gjennomføres som et masterstudium?

3) Sentralisert

Den tredje modellen har betegnelsen sentralisert og tar utgangspunkt i en sentralisering f.eks. til dagens FHS av både fagmiljø og administrasjon. I denne modellen vil krigsskolene og FIH videreføre kompetanse kun på rent gren-/sektorspesifikke fagområder, mens alle fag som kan gjøres felles samlokaliseres. Modellen fordrer gjennomføring av en lang felles undervisningsperiode for studentene ved krigsskolene og FIH.

KAFO ser det som hensiktsmessig å slå sammen teoretisk undervisning som er felles for de ulike krigsskolene i løpet av studiets første år. Enten gjennom at de ulike faglærerne reiser mellom skolene, eller at første studieår gjennomføres på samme lokasjon. Herunder se på om man kan slå sammen undervisningen i grunnleggende militær juss, metode, engelsk, etikk, organisasjonsforståelse i Forsvaret, samt teoretisk undervisning i ledelse. Dette mener vi i vil føre til mer likhet i «basisutdanningen» og virke styrkende for felles forståelse på tvers av de ulike forsvarsgrenene og studiene. Det er dog viktig å presisere at undervisning i ledelse, spesielt praktiske treningsarenaer, må være prioritert gjennom samtlige tre år, da utvikling av ledelse må skje over tid som en kontinuerlig prosess.

Det kan være hensiktsmessig å gjennomføre felles teoriundervisning i enkelte fag i løpet av studiets første år.

Under konferansen kom det frem at KAFO mener bachelorgradens andre og tredje studieår bør spisse de ulike krigsskolenes grenspesifikke fagområder. For Luftkrigsskolen vil det være naturlig å ha et sterkere på fokus innen fagområdene luftmakt og luftmilitær ledelse. Krigsskolen og Sjøkrigsskolen vil på andre side fokusere på fagområdene land- og sjømakt, samt land- eller sjømilitær ledelse. Her kan man også dele disse fagområdene inn i påbyggende moduler, i forhold til kravet som stilles til de ulike bachelorprogrammene internt på de ulike krigsskolene.

Avsluttende kommentarer

KAFO ser viktigheten av å drive Forsvaret mer kostnadseffektivt for å kunne være bærekraftige over tid. Vi har derfor argumentert for enkelte tiltak som kan virke kostnadsreduserende for Forsvaret i fremtiden.

Vi har det imidlertid vanskelig med å forstå hvorfor en ønsker å redusere høyere utdanning for å skape bærekraft, når vi samtidig snakker om å ruste opp Forsvaret, for å skape kampkraft. Investeringer i ny teknologi vil være en sentral del av å øke kampkraften, men det hjelper lite hvis man ikke har den rette kompetansen til å bruke denne teknologien effektivt. Dersom vi skal kunne fortsette å utgjøre «an enormous difference» i militære operasjoner i fremtiden, må vi også kunne stille høye krav til kvaliteten på utdanningen til fremtidens offiserer.

Med utgangspunkt skisserte løsninger for nivådannende utdanning har vi argumentert for hva vi mener må være tilstede for at produktet, fremtidens offiser, skal få den rette kompetansen til å anvende den nye teknologien og skape et forsvar med økt kampkraft.