Modulbaserte fartøyer - klokt eller et feilsteg?

Er det ikke forlokkende å ha ett skrog, modulært, som kan brukes til alt mulig? Et skrog som i ene øyeblikket er en korvett, men i neste øyeblikk er ute og rydder miner?



Kostnadsbesparelse, effektivt og smarte løsninger?

Ser grafikken feil ut? Klikk her for å laste den inn på nytt.

Argumentasjoner som kostnadsbesparelse, effektivt og smarte løsninger, brukes flittig når slike ideer dukker opp. Sist var det Fellesforbundet i høring om ny langtidsplan som flagget at Norge straks måtte starte byggingen av Vanguard fartøyer på norske verft, for å holde verftsindustrien i gang under Koronakrisen. Men, har forkjemperne sett på hva som må til for å drifte en slik fartøysklasse?
 
Det er en grunn til at hverken Danmark eller USA har lykkes i å drifte modulære fartøyer. Sverige har sine Visby korvetter, som ikke er modulære men svært multirolle i designet. Danskenes Flyvefisken er flotte fartøyer og fungerte veldig bra til sitt bruk. Utfordringen og erkjennelsen er at når utstyret først er montert (endog sveiset fast), så ble det slik. Selv om det er såkalt «plug and play» moduler som skal byttes, så er det likevel en del utstyr og systemer som skal kommunisere og virke sammen. Dette er ikke som en USB stikke på din PC, dette er mer komplisert. Det ene er at det systemtekniske skal fungere, det andre er at mannskapet skal kunne operere det, over tid, i et stridsmiljø.

Utdanningsløp operativ offiser

Å utdanne en operativ offiser til å bli en dyktig minerydder tar tid. Etter Sjøkrigsskole over 3 år, så skal offiseren ha fartstid for å løse sertifikater og samtidig kunne ivareta tildelte ansvarsområder om bord. Være seg samband, artilleri, navigasjon m.m. På en minerydder i dag må den operative offiseren gjennom flere typekurs før en får bygge seg erfaring med fartøyet og krigføringsområdet.

Når offiseren har nok erfaring til å etter hvert kunne bekle stillingen som operasjonsoffiser eller nestkommanderende og senere skipssjef, må en gjennom et Langkurs for Maritime Operasjoner (1 år), der halve året er spesialisering innenfor sitt krigføringsområde – her minekrig.
Tilsvarende er det for de andre fartøysklassene/kapasiteter som korvetter, fregatter, ubåter, kystjegere og marinejegere.

Du sender ikke en Minerydder til frontlinjen for å nedkjempe en fiende.

Det vil altså ikke være en «quickfix» at for eksempel en skipssjef i det ene øyeblikket rydder Trondheimsleden for miner, og det neste øyeblikket deltar i offensive operasjoner som korvett. Til det er kompleksiteten for stor. Et mineryddingsfartøy, med noe mer bestykning enn dagens fartøyer, kan utføre overvåking og suverenitetshevdelse. Med mer bestykning kan en også være mer effektiv i selvforsvar. Men, du sender ikke en Minerydder til frontlinjen for å nedkjempe en fiende.

En minerydder gjør det den er best til, rydder miner. Her fra sunnmørskysten våren 2010 med KNM Otra. Foto: Alexander Waksvik

Personellkrevende

Ser grafikken feil ut? Klikk her for å laste den inn på nytt.

Norge er et lite land, med relativt få innbyggere. Allerede i dag har vi store problemer med å bemanne og få øvd den forsvarsstrukturen vi har. Fartøyer låner personell fra hverandre, for å få gjennomført viktige oppdrag. Med dagens «Lean-manning» konsept i Sjøforsvaret, hvor en person har flere ansvarsområder og oppgaver, vil det være en utfordring å kunne øve opp et mannskap i et modulbasert konsept.

Et modulbasert fartøyskonspet er svært personellkrevende å drifte.

Eksempel: Du skal ut på et mineryddingsoppdrag. Da trenger du våpenteknisk personell som skal drifte og vedlikeholde dette utstyret ombord. Både på dekk og i operasjonsrom. Du skal ha operative offiserer som skal planlegge og gjennomføre operasjonen i henhold til gjeldende doktriner og taktikk innenfor domenet. Du skal ha øvd på det, og dette skal du kunne gjøre over lang tid.

Når du er ferdig med mineryddingsoperasjonen (som man for øvrig så å si aldri blir), så er det naturlig å omvæpne fartøyet til en slags korvett, helst med anti-ubåt kapasitet. Da trenger du våpenteknisk personell til missiler, sonarer og torpedoer på både dekk og i operasjonsrom. Dette kan vanskelig gjøres med samme personell som ryddet miner! Og, er det de samme operative offiserene som også her skal planlegge og gjennomføre operasjonen i henhold til gjeldende doktriner og taktikk innenfor domenet? Til det er oppgaven for komplisert! Og da blir det få igjen av mannskapet som er ombord "hele tiden".

Overflatekrigføring er mer enn å bare trykke på en knapp for å fyre missil. Foto: Sjøforsvaret / Kongsberg

Et fartøy med sitt mannskap bruker mye tid på å øve opp til, og opprettholde, riktig kampkraftnivå. Dette går i sykluser på 2-3 år for små fartøyer, noe lengre for en fregatt. Det bedrives kontinuerlig terping og opplæring på systemer, prosesser og rutiner, og det øves kontinuerlig. Da har en, hvis en er heldig, hatt det samme personellet om bord over tid, slik at relasjoner og kommunikasjon er øvd og testet. Derfor er det norske Sjøforsvaret et av verdens beste og en ettertraktet samarbeidspartner i NATO. Øvelser og tester dokumenterer dette over tid.

 

Ikke kapasitet - personell eller økonomi

Norge har ikke kapasitet til å kunne drifte et modulbasert fartøyskonsept. Forsvaret har ikke personell til å drifte dagens struktur. Ergo har ikke Forsvaret nok personell til å kunne drifte et modulbasert fartøyskonspet som er sterkt personellkrevende.
For Norge er et modulbasert fartøyskonspet ikke et forsvarlig konsept.


Om forfatteren

Kapteinløytnant Viggo Holm, tidligere skipssjef Minerydder. Foto: Lars-Andreas Irgens / BFO

Viggo Holm, 49, Kapteinløytnant, tidligere skipssjef KNM Otra. Seilt minerydder siden 1991 og fram til sommeren 2010, kun avbrutt av skolegang. Har senere tjenestegjort som minekrigsoffiser i Norwegian Task Group (NorTG) staben. Nå, leder Kommunikasjonsavdelingen i Befalets Fellesorganisasjon.

Skrev dette innlegget i Dagens Næringsliv når Norge stengte ned ifm Koronapandemien.