En kriger med glimt i øyet

-Husk at våpenet er det viktigste du har i ildstriden. Derfor må du kunne beherske det!



Rittmester Solberg

Kruttlukta henger over skytebanene på Heistadmoen. Soldatene fyrer av den ene runden med skarpt etter den andre til nøye observasjon fra instruktørene iført sine gule vester, som etter hver runde gir råd og tips til den enkelte – med ett mål for øye: å gjøre den enkelte soldat best mulig rustet til å bruke våpenet i en eventuelle stridssituasjon. Være kampklar!

Ljabru HV-område er inne til sin årlige trening, denne gang en ren omvæpningsøvelse, der det meste av oppmerksomheten derfor dreier seg om HK-416 og MP-7.

PERFEKSJONERING 

En av de «gulkledde» er så å si et fast innslag på Heistadmoen – og i andre skyte- og øvingsfelt der Heimevernet utdanner sine kvinner og menn på nye våpentyper og alt hva dette innebærer av våpenkjennskap, kunnskap, taktikk, teknikker og driller. Med en god porsjon entusiasme, pedagogikk og ikke minst med glimt i øyet bidrar han til å perfeksjonere den enkeltes skyteferdigheter. Dette er noe rittmester Christopher Solberg virkelig brenner for.

I det daglige er han eier av en bedrift innen jaktutstyr og kommunikasjonsmidler, mens han i HV-sammenheng er sjef for Sogn HV-område i hovedstaden.

KULTURSJOKKET 

Det var en ren tilfeldighet som førte ham inn i HV. Via en bekjent ble han invitert med til Steinsjøen skytefelt for å se på en trening. Men det som møtte ham glemmer han aldri; nemlig en gjeng med dårlig selvtillit og dårlige militære ferdigheter, men dog engasjerte og med en vilje til å utrette noe, siden de først var der.

Jeg fikk et kultursjokk.

- Det var en bisarr opplevelse. Jeg kunne der og da ikke se noen sammenheng mellom treningen og oppdraget, ei heller registrere noen refleksjon rundt det man trente på opp mot den virkeligheten som ville møte denne HV-avdelingen.

«FOLKEFORSVARET»

Men noe – for ikke å si noen – må ha grepet ham, eller kanskje rettere sagt sjarmert ham, for denne opplevelsen på Steinsjøen resulterte i at han ble innleid som instruktør i HV, og siden områdesjef.

Nettopp entusiasme, HV-soldatenes entusiasme for å gjøre en best mulig jobb under den årlige treningen, er noe av det som fascinerer 49-åringen, som er kjent både for sine meninger – type sterke – og formuleringer – type spiss.

Det er nemlig mye, og mange, som gleder områdesjefen – og da først og fremst menneskene.

HV under øvelse tidligere i år, foto Christina Gjertsen

- Dette «folkeforsvaret» er unikt. Helt unikt, og det finnes ikke dets like. På denne arenaen møtes totalt forskjellige mennesker når det gjelder yrkesbakgrunn, livserfaring, alder, sosial bakgrunn, interesser – you name it! Med andre ord et fantastisk godt utgangspunkt for å skape noe, understreker rittmesteren, som synes ideen om «folkeforsvaret» er helt rå.

- Norge har en befolkning bevæpna til tennene – og vi kan gjøre landet til et svært ubehagelig sted å være for den som ikke er bedt hit.

OVERLEVE

Men uansett hvor forskjellige HV-soldatene er, har de likevel det til felles at de kanskje en dag havner i en situasjon hvor våpenet må brukes. Da må den enkelte kort og godt lykkes. Og nettopp det å få andre til å lykkes, er noe av Christophers grunnleggende drivkraft.

- I en strid handler det om å overleve. Jeg vil at mine soldater skal komme hjem helskinnet til sine og ikke i en pose, fordi våpenkunnskapen var for dårlig da vi måtte slåss på norsk jord!

I vel så stor grad som områdesjef Soelberg bryr seg om folk, er han opptatt av effektiv tidsbruk. Under den årlige treningen – eller en øvelse for den saks skyld – skal det tas ut ett hundre prosent av mannskapene og befalet.

- Som avdeling skal vi være klar til strid. Alltid! Det er det Sogn HV-område trener på. Vi skal kjenne til vårt oppdrag og kunne løse oppdraget praktisk og mentalt, når det smeller. For når soldatene da spør: «Hva nå, sjef?», da svarer jeg at «Nå skal vi gjøre som vi pleier.»  

365 DAGERS BEREDSKAP

Produksjonen i et HV-område er, ifølge Christopher, ikke årlig trening. Produksjonen i et HV-område er 365 dager med beredskap, men der årets trening er hans og hennes siste sjanse til å skaffe seg ferdighetene for å overleve, dersom noe skjer innen neste trening.

Sogn HV-område har utarbeidet et veikart til operativ evne – et sluttilstandsdokument – som fastsetter hva som skal kunnes og hva som bør kunnes; med andre ord alt som er nødvendig for å kunne overleve ildstriden som enkeltmann, lag, tropp og område.

- Den enkelte soldat og befal har et selvstendig ansvar for å skaffe seg disse ferdighetene, mens mitt ansvar er blant annet å tilrettelegge for det. Men: jeg gir aldri noen en jobb jeg selv ikke vil gjøre; det vil si gi en ordre som ikke er gjennomførbar – noe annet blir meningsløst. Derfor er ett av de viktigste spørsmålene soldatene stiller meg: «Hvorfor gjør vi dette? Hvorfor gjør vi det slik?» Da gjelder det å kunne parere med et godt «fordi» - fordi kan du ikke bruke børsa, kan du miste livet, poengterer rittmesteren, som gjerne vil skryte av sine kvinner og menn.

- Den norske vernepliktige soldat er et utrolig godt emne, der mange også har skarp erfaring fra utenlandsoperasjoner. Norske soldater er sindige – de tenker med hele hodet og hele hjertet.

PLIKTEN

Så hvordan få «folket» til å tilegne seg den nødvendige kunnskapen for å øke sjansen for å overleve? Ett av stikkordene er naturlig nok – i tillegg til selv å kunne håndverket – lederskap. Blant annet det å få folk som ikke vil være der til å gjøre sitt beste.

- Jeg stiller store krav til meg selv og til befalet mitt. Troppssjefen og lagføreren har en viktig rolle – førstnevnte for å få «verden til å snurre», sistnevnte omsette oppdraget i handling.

-Treningen må tas alvorlig, ettersom noe usannsynlig kan skje. Samfunnet forvalter en plikt – en verneplikt – og skal vi først ha et pliktig forsvar, må Forsvaret tilrettelegge for at treningen er mest mulig reell og utstyret best mulig, og tilretteleggingen fra HV-02, fungerer veldig bra.

Hva så med krigens krav? Hva legger han i det?

- Det blir voldelig. Vondt. Vanskelig. Blodig. Kaotisk og uoversiktlig, vil jeg tro – vi vet jo ikke eksakt hvordan det kommer til å arte seg. Men det blir en «huskestue» vi må være best mulig forberedt på. Som samfunn vil vi alle bli berørt; man må leve i «fantasiland» for å tro noe annet. Det er jo bare å se seg rundt i verden – Europa inkludert. Hvem så eksempelvis Georgia eller Krim-konflikten komme? Jeg sier ikke at russerne invaderer oss. Men vi er jo her av en grunn, og det innebærer praktiske og mentale forberedelser til å møte dem som ikke vil oss vel, uansett hvem! 

«HVA SKJER HVIS…?»

Christopher bruker mye tid på å reflektere – forestille seg hva som kan skje og sette seg inn i dette.

- Kort og godt gjøre tankeøvelser, slik at når jeg havner utenfor komfortsonen, har jeg allerede en plan som kan redusere stressnivået mitt. 

KAMPKLARE

-Det gjelder å være kampklar. Inneha de tekniske ferdighetene. En mental beredskap. Kameratskapet. Tiltroen til oss selv og hverandre. Denne tiltroen er noe av grunnmuren i enhver militær avdeling. Men noe av det viktigste er at mine har tiltro til meg som sjef!

Så hva er det han selv tror på, som motiverer for å være områdesjef, kompanisjef, i «folkeforsvaret»?

- De rundt meg – familie, venner, naboer; kort sagt det som betyr noe. Vår samfunnsform, vårt styresett. Samfunnets «grunnbok» er verdifull; at vi eksempelvis har et NAV som hjelper når du står på bar bakke; at vi har et politi som oppfører seg anstendig og så videre. Viktige verdier å forsvare – verdier som HV-soldatene stiller opp for – hvor som helst i Norge.

KAOSET

Noe blant andre soldatene i både Sogn og i Sentrum heimevernsområde og i andre HV-distrikt gjorde 22. juli 2011, da også hovedstaden ble rammet av det ufattelige. Selv satte Christopher Soelberg seg i bilen for å kjøre fra sentrum og til Oslo og Akershus heimevernsdistrikt 02s hovedkvarter på Lutvann. Få visste hva som skjedde og hadde en form for oversikt – kaoset var komplett. Men noen handlet.

- Det var min «lengste» kjøretur noensinne og en mental utfordring: det å skape rom i huet mitt for eventuelle kamphandlinger i Oslo sentrum. Slikt tar plass, forteller Christopher ettertenksomt.

Samtidig som han berømmer alle sine, som uoppfordret tok kontakt og meldte seg til tjeneste.

- Hva fortalte dette meg? Jo, at soldatene i HV stiller opp når det blir alvor og samtidig er fullstendig innforstått med konsekvensene. Men de stiller opp – for familien, venner, naboer og vårt samfunnssystem. Dette gav meg ytterligere tiltro til Heimevernet, og jeg ble ikke mindre stolt av mine etter 22. juli!