Webinaret om den militære profesjon

BFO ser at styringen av Forsvaret endrer karakter. Dette er i og for seg ikke noe nytt. Det siste nå er at «Forsvarssjefens plan» endrer forholdet mellom arbeidsgiver og organisasjonene.

For den enkelte leder er det ikke tvil om hvilke mål som anses viktige – i det daglige. «Man gjør det man blir målt på», noe som innebærer at man har stort fokus på økonomiforvaltning. Dermed oppstår det et spenningsfelt; på den ene siden skal man drive forsvarlig styring basert på tydelige regler, mens man som operativ sjef skal benytte sin kreativitet, risikovilje og evne til å håndtere usikkerhet. Man er selektert og utdannet til det siste, og dette skaper noen ganger et gap mellom forventingene og virkeligheten.

Den militære profesjon blir nok bygd opp på mange måter. Utdanning er antageligvis den viktigste arenaen, og – sammen med organisasjonskulturen, vil den formes gjennom det man erfarer som viktige idealer og mål. Så – det er nok mulig at en endret styring også påvirker profesjonens innhold og identitet.

BFO vet at FFI har sett på dette uten å konkludere entydig. Dette er beregninger som er vanskelige på grunn av for store usikkerheter knyttet til «erstatningsutgiftene». Det er også store forskjeller på hvordan dette bildet er for en grenader vs en fartøysjef. Imidlertid vet både vi og Forsvaret at grunnutdanningen for begge disse har økt kraftig de siste årene, og man kan da ikke se kun på kostnaden til «et årsverk» når dette vurderes. Målsettingen om økt ståtid og reduserte utgifter til utdanning er ikke nådd. Likevel er utdanningsmulighetene redusert både for nivådannende og fag og funksjons utdanninger.

Dette er et interessant spørsmål litt på siden av temaet i Webinaret. BFO er kjent med at det er partier på Stortinget som ønsker en vurdering av ISL (integrert strategisk ledelse) som modell. Modellen gir muligheter til en raskere saksbehandling, for eksempel ved utvikling av langtidsplanen, samtidig som den gir rom for politisk styring av etatssjefens faglige vurderinger. Det er altså et Damokles’ sverd.

BFO mener at ISL også må ses i lys av Forsvarsdepartementets «iver» etter detaljert styring av etaten. Selv om man de siste to årene har sett en liten endring, er det fortsatt slik at Forsvaret er underlagt en rigid styring, noe som kom i kjølvannet av overskridelsene i 2004. 
Det er i ny LTP lagt opp til mindre detaljstyring, noe vi håper kommer på plass. Det er viktig for BFO å understrek at særlig personellområdet har vært utsatt for kraftig detaljstyring, mange ganger på tvers av de fagmilitære rådene. 

Jeg tror Eldbjørg Løwers innsigelser mot ansvarsforvitring som følge av høy turnover blir ytterligere forverret når profesjonsidentiteten svekkes gjennom mindre forpliktende yrkestilknytning. Å bygge identitet med tilslutning til profesjonsmoralen (institusjonalisert mistillit) krever dannelse og er tidkrevende å utvikle, det er ikke noe man gjør med en eksamen og ett års studium. Hvordan kan vi jobbe konsistent med profesjonsidentiteten etter den nye reformen? 

BFO er enige i denne betraktningen. Vi ser allerede i dag tendenser til at turnoveren er høy, spesielt blant OR-kategoriene. Samtidig sitter offiserene, som er planlagt med rotasjon, i overkant av to år i hver stilling. Dette har vært relativt stabilt over flere år.

Dagens profesjonsbærere er så å si uten unntak et resultat av tidligere utdanninger og utvikling. Begrep som dannelse, identitet og personlig utvikling var fylt med mening. Samtidig var det tid til å få veiledning og refleksjoner. Allerede i dag får vi høre historier fra kadetter ved krigsskolene og elever ved OR-utdanninger at dette ikke lenger er tilfelle – man har fokus på å gjennomføre undervisningsplanen mer enn den enkeltes læring (Vår forståelse). Så hører vi hva dekanen sa i Webinaret.

Vi er helt overbeviste om at en dreining mot ytterligere avkortning av offisersutdanningen – og dermed mulighetene til en praksisnær utviklingsprosess for den enkelte, vil påvirke profesjonen i uønsket retning. Slik dagens situasjon er vil det da bli for få ansatte som har fått muligheter til en «dannelsesreise» i kombinasjon med kunnskap og trening. Dermed er det en reell fare for at profesjonen blir en del av ulike subkulturer – og at yrket kun blir en jobb.

Tillit er som kjent viktig og essensielt mellom leder og ansatt. Introduksjon av AI og autonome systemer kan utfordre graden av tillit mellom menneske og maskin og sannsynligvis mellom leder og ansatt. Hvordan kan Forsvaret sikre (tilstrekkelig grad av) tillit og ledelse i kommandolinjen med implementeringen av kunstig intelligens og autonome systemer? Påvirker AI og autonomi den militære profesjonen?

Dette er et stort spørsmål, og BFO har iallfall ikke et entydig svar. Det som er sikkert, er at man i dagens forsvar er helt avhengig av gjensidig tillit; mellom mennesker, mellom avdelinger, mellom mennesker og de som styrer teknologiske systemer. Tillit er det som gjør at man ikke skal bruke energi på å overprøve eller etterprøve andres beslutninger når man står i en krise eller avgjørende situasjon – det får da bli end el av læringen i etterkant.

Innføring av teknologi – og etter hvert AI, vil selvfølgelig endre hvordan man skal løse ulike oppgaver. Samtidig mener BFO at det uansett vil være behov for profesjonsutøvere som – med sin forståelse for de ulike sammenhenger og med sitt etiske, moralske kompass, skal bidra til kloke beslutninger – en utviklet dømmekraft om man vil. Profesjonen fremmer lojalitet til oppdragsløsningen og sine medsoldater. Samtidig gir det også retning når man skal gjøre ulike valg. Dermed er dette like relevant for troppssjefen på bakken, flykontrolløren eller soldaten som sitter og forsvarer våre nettverk. 

BFO tror det er behov for «a man in the loop» i ganske lang tid fremover. Og det at man da har nærhet til konsekvensene av sine valg og beslutninger vil nok fortsatt være relevant. Et eksempel på dette var erfaringene USA har gjort med tanke på bruk av droneangrep styrt fra eget territorium. Distansen gjør noe med tenkningen.

Et av flere kjennetegn ved en profesjon er – som du sier, at man har en definert høyere utdanning. Dette henger sammen med at profesjoner er ansett å være kunnskapsbaserte yrker som forutsetter en spesifikk utdanning. Det er med andre ord en kobling mellom kunnskap, høyere utdanning og spesifikke yrker og arbeidsoppgaver. Hvor sterk denne koblingen mellom utdanning og yrke er varierer noe, men for Forsvaret er det for eksempel mange stillinger som krever sertifiseringer – for eksempel i Sjøforsvaret, og den militære profesjonsutøver skal da også ha autorisasjon til å beordre å ta liv eller sette sitt eget eller avdelingen i fare til å miste sitt. Så kan man jo si at dette ikke nødvendigvis krever tre års utdanning. Imidlertid er det de rettslige, etiske og moralske sidene av de beslutningene man skal ta, som krever tid til å forstå og akseptere – sammen med kunnskapene og ferdighetene man trenger som soldat og leder. 

BFO er veldig usikre på om man klarer å skape dette på ett år.

Det er ikke så mange uker/mnd med PRAKSIS. Stort sett all denne tiden går med til fag og funksjonsutdanning. (Kommentar ifm dekan Tor-Erik Hanssens innlegg hvor han viste 6 måneders praksis i dagens utdanning).

BFO kjenner seg heller ikke helt igjen i denne fremstillingen. Hvordan man da definerer praksis er antageligvis noe forskjellig.

Slik jeg ser det utgjør dette studiet (så lenge det ikke krever militær erfaring før studiestart) en trussel mot både krigsskoleutdanningen og offiserrollen.

BFO tror at det underliggende motiv for ordningen først og fremst handler om innsparing. Det er en veldig kostnadseffektiv ordning. Samtidig er vi bekymret for om Forsvaret for dekket sitt reelle behov for kompetanse og profesjonsutøvere med tilstrekkelig forståelse, ferdigheter og forankring. 
Det er helt åpenbart at de planene man har for utdanning av offiserer i fremtiden vil skape endringer i profesjonens identitet og innhold. Dersom man i tillegg ikke endrer innretningen på OR-utdanningen slik at også denne får mer tid til profesjonsforståelse, vil man kunne oppleve at hver enkelt avdeling har ulike oppfatninger og syn på hva «man er». Dermed er dette en del av avdelingens kultur mer enn en profesjon for Forsvaret.

Det mange spørsmål knyttet til den nye innretningen, og BFO er svært spente på hvordan Forsvaret har tenkt å utvikle de motiverte søkerne fra å være sivile studenter til å bli troppssjefer på ett år.

BFO skal være åpne for at vi er konservative. Samtidig tror vi på at en utvikling av Forsvaret må ses i lys av historiens erfaringer. De grunnleggende trekkene ved profesjonen har ikke endret seg siden Aleksander den Store satt ved Aristoteles’ føtter, til tross for at krigens natur har endret karakter mange ganger. Det er dette grunnleggende ved profesjonsutøveren vi mener at Forsvaret må ivareta selv – det er ingen andre som kan skape det.

For de som har lest Forsvarssjefens bok – Jegerånden; Mange av de trekkene som blir beskrevet der, er også kjennetegn ved profesjonen i seg selv. Det at Eirik Kristoffersen har hatt mulighet til å få fininnstilt dette gjennom lang trening og utvikling, basert på en pedagogisk modell som bygger «stein på stein», gir en utrolig trygghet. Dette – sammen med hans personlighet, har gjort han til den profesjonsutøveren har er i dag. 
Det blir derfor spennende når denne læringsfilosofien møter offiserer som har blitt akselerert inn i yrket og ansvarsfulle stillinger.

Det at man ikke klarer å rekruttere eller beholde akademisk kompetanse, hverken fra Forsvarets egne høyskoleutdanninger eller fra sivil akademisk utdanning, kan nok til en viss grad spores til OMT, hvor man som militært ansatt i OR-søylen de facto ikke har hverken fremtidsutsikter eller karrieremuligheter. Dette tror jeg kan være skummelt for fremtiden. I tillegg ble rammebetingelsene rundt ens ansettelsesforhold plutselig snudd på hodet av hasteinnføring av OMT.

BFO er ikke i tvil om at det er sammenhenger mellom de historiene vi får fra medlemmene om mangelfull «hverdagsforvaltning» og de tre store endringene URE, OMT og HR-transformasjon. Det var behov for endringer, men man har gått for langt. Da er det et spørsmål om man får lov til å korrigere kursene slik at man skaper samsvar mellom Forsvarets behov for virkemidler (og kapasitet) og de politiske krav om innsparing. 

Jeg bemerker meg at fokuset i dag har i store deler ligget på profesjonsutdanningen og utviklingen til offiserer. Jeg mener man bør se mer på ORenes behov for profesjonsutdanning og videre utdanning, da denne mengden ansatte er større enn offiserene. videre er det i stor grad ORenes oppgave å drive avdelingskulturen fremover og da avstemme den med profesjon og verdier. jeg mener det bør legges mer vekt på dette i diskusjonen fremover.

Vi er helt enige i denne kommentaren. Så er det kanskje ikke så rart at man snakker om den militære profesjon mens tankene er på offiserprofesjonen; BFO mener at «den militære profesjon» ikke er definert eller fylt med innhold, samtidig med at man har tradisjon for å dyrke offiseren som profesjonsbærer – dette er jo også historisk forankret.
Men en fremtid hvor omtrent 70 prosent av ansatte skal være OR, må man styrke bevissthet om , tilhørigheten til og utviklingsansvaret også for denne gruppen. Dette skjer best gjennom utdanningene som gis, noe som da vil kreve flere ansatte og lenger tid. 

Som beskrevet i en kommentar over – man får fokus på det man blir målt på. Når det er styringsdimensjonen som er dominerende i det daglige, er det samtidig vanskelig å fremme de kvaliteter man trenger som operativ leder. I «gamledager» hadde man et begrep som omfattet begge deler – helhetlig militært ledelse – som besto av to dimensjoner:  
Kanskje må man skape en balanse i disse på nytt?

BFO er enige i denne kommentaren. Så er det nok et delt ansvar all den tid det er grenene som ha ansvaret for å fylle rammeplanen med innhold.

Spot on! Er man ute av Forsvaret i ti år, havner man ti år på etterskudd om man kommer tilbake - ti år på etterskudd i både lønns- og karriereutvikling. Relevant erfaring og kompetanse verdsettes overhodet ikke i den settingen. (Kommentar etter Oddars avsluttende innlegg).

Det er mange sider ved Forsvarets reglementer som nå krever revisjoner. BFO er klare til å støtte dette arbeidet, og håper Forsvaret snart får tilbakeført ressurser slik at også de kan starte opp arbeidet.