Når retorikk blir viktigere enn politisk innhold

Forsvarspolitikk er vanskelig.



En trang økonomi, samtidig med at behovet for oppgradering og utvikling blir drevet av et usikkert geopolitisk bilde og flere tiår med neglisjering av vedlikehold og kontinuerlig fornyelse, gjør ikke dette bedre. Det er da det blir viktig å si det rette for å unngå å bli tatt for ikke å ha handlet.

Høyre har akkurat gjennomført sitt landsmøte. Forsvarsministeren holdt en glitrende tale – som alltid, og Landsmøtet vedtok å gjennomføre forpliktelsen fra 2014 om å bruke opp til to prosent av BNP på forsvaret av landet innen 2024. Av disse midlene vil minimum 20 prosent benyttes til investeringer. Dette er å vedta en forpliktelse som har ligget der i tre år, og som også ble vedtatt for et år siden.

Nå, tre år etter er realiteten at Forsvaret fortsatt opplever et utfordrende driftsbudsjett

Forsvarsministeren har vært tydelig utad i sitt budskap om forsvarsøkonomien. Helt siden januar 2014 har hun uttalt at «Vi ønsker å styrke den operative evne. For å få til dette, må forsvaret ha en bærekraftig økonomi. Og vi må vite at beslutninger som er tatt står seg i et langsiktig perspektiv». Nå, tre år etter er realiteten at Forsvaret fortsatt opplever et utfordrende driftsbudsjett, at marsjretningen for Hæren og Heimevernet ikke er besluttet og Langtidsplanen erkjenner «at de første to fire-årsperiodene vil bli utfordrende».  Så fra å snakke om bærekraft og kampkraft – hvor bærekraft handler om økonomi og kampkraft en avdelings robusthet og kapasitet, har man nå gått tilbake til tidligere beskrivelse «økt operativ evne». Er dette i erkjennelsen av at tilgjengelig kampkraft koster mye, og at det å gjøre den varig forplikter?

Strukturen som nå skal formes blir for liten

Landmaktutredningen har nå pågått i tre måneder. De skal «Lage en landmakt innenfor rammen av 180 milliarder». Det er mye penger. Men, fremtidens landmakt skal i tillegg også tilpasses et driftsbudsjett som starter på dagens tildeling på i størrelsesorden 6,1 milliarder uten utsikt til indeksering. Dette gir en kostnadsbane som vil skape hodepine for våre fremtidige forsvarssjefer. For denne type økonomiutvikling gir kun én ting; Strukturen som nå skal formes blir for liten opp mot det oppdraget den skal løse – og den vil stadig måtte bli redusert på grunn av synkende budsjetter.

«Kampkraft» er et tøft ord. I forsvarssammenheng gir det mening også. Det gir assosiasjoner til avdelinger som kan sloss for Norge, og det gir mening når man snakker om å ta ut motstanderen. Kampkraften skapes imidlertid ikke gjennom materiellet og teknologien alene. Det MÅ være mennesker i organisasjonen, i avdelingene og i lagene på bakken. Dette tror jeg kan kalles allmenn kunnskap da all historie – uavhengig av fortidens militærmaterielle revolusjoner, har vist oss betydningen av å ha soldater som kan forsvare, ta, holde og kontrollere et landområde. Dette opplevde vi i Afghanistan, på Balkan, i Irak, i Libya og nå i Syria.

Men, mennesker koster penger. Og driftsmidlene vil øke. Der materiellets levetidskostnad primært er knyttet til anskaffelse, oppgradering og avhending, består de menneskelige utgiftene i stor grad av lønn, trening, utdannelse og beredskap slik at de skal være klare når det er nødvendig. I motsetning til materiellet som kan settes på lager og være «klart», kan man ikke putte soldater i en møllpose. Derfor løper denne kostnaden kontinuerlig – så lenge man vil ha soldater. Dette har vi altså ikke råd til.

Derfor blir retorikken viktig. Det blir spesielt når statsråden i Finnmark under årets vinterøvelse sier man «har økt HVs operative evne i Finnmark betydelig» når vi snakker om femten stabsoffiserer.

Det er ikke økonomisk bærekraftig – ei heller operativt robust!

To prosent av BNP til Forsvaret er veldig mye penger. Men dagens 1,55 prosent (2016) er ikke nok. Det blir dobbelt vanskelig når de store planlagte budsjettpåplussinger handler om materiellinvesteringer – 23 prosent av budsjettet og økende, noe som skaper trange driftsbudsjetter hvor Forsvarssjefen må redusere på antall ansatte. For å betale for drivstoff til fartøy og ammunisjon i Hæren. Konsekvensene av knallharde styringskrav på antall ansatte er at de få som er igjen brekker nakken for å holde Orion i lufta – hver dag. Det er ikke økonomisk bærekraftig – ei heller operativt robust!

Den politiske retorikk som benyttes utad kamuflerer realitetene for Forsvaret. Det er IKKE økt kampkraft i å ansette 15 stabsoffiserer alene, det er IKKE økt operativ evne å fjerne operative avdelinger som Sjøheimevernet og det er IKKE økt kvalitet i å redusere dagens utdanningslengde ved våre krigsskoler fra fire til tre år. Det er nå på tide at Stortinget ber om å få den usminkede versjonen før Riksrevisjonen avdekker tingenes tilstand noen år for sent.

Denne kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 4. April 2017.


Kontaktpersoner

Rune Rudberg
Nestleder
934 20 377
Rune Rudberg
Nestleder
934 20 377
Jens Jahren
Leder BFO
930 05 202
Jens Jahren
Leder BFO
930 05 202
Viggo Holm
Leder Kommunikasjonsavdelingen
400 36 653
Viggo Holm
Leder Kommunikasjonsavdelingen
400 36 653