Exit Afghanistan – et feilslått oppdrag?

Det er veldig mange forsvarsansatte og veteraner som følger det som skjer i Afghanistan med sjokk, vemod og fortvilelse. Et land hvor mange har lagt igjen «Blod, svette og tårer» og spist mye støv i kamper side om side med afghanske styrker.  Har alt vært forgjeves?



Det er vanskelig å forstå det som skjer i Afghanistan. Det har det alltid vært, men at Taliban skulle ta makten med våpen i hånd på 11 dager var ikke et scenario som noen har beskrevet. I tillegg ser man at den afghanske Hæren flykter, legger ned våpnene eller skifter side. For noen år siden var dette kollegaer - Shona ba Shona – som garanterte for sikkerheten og samfunnsutviklingen lokalt. Nå er dette bildet i ferd med å bli ødelagt.

Norske styrker har løst oppdraget! De politiske beslutninger som ble tatt de siste 20 årene har blitt iverksatt. Noe av utfordringene underveis – og som muligens har bidratt til den raske overtakelsen nå, handler mer om de beslutninger som aldri ble tatt. Tormod Heier har satt fingeren på flere av disse, og det er helt klart at i et land hvor lojaliteten først og fremst er forankret i familiær tilhørighet og det lokale samfunnet, så blir det veldig vanskelig å flytte denne til et nasjonalt nivå. Spesielt når dette er preget av korrupsjon, man ikke får lønn – eller at det verdisettet som er uttalt verken blir etterlevd eller tilstrekkelig forankret i den afghanske kulturen.

Den afghanske regjeringen klarte aldri å skape den legitimitet som er et helt nødvendig fundament for endringene som vi – Vesten, ønsket skulle skje.

Imidlertid – selv om det nå drives en utstrakt øvelse som kan kalles selvpisking, skal man vite at det har skjedd endringer. Også i Afghanistan. Forskningssjef Arne Strand ved Christian
Michelsen-instituttet i Bergen er en av de få stemmer som påpeker dette. I FNs rapporter vil man også kunne lese om den utvikling som har skjedd i skyggen av de kampene og tap som er kostnaden de siste 20 årene.

Forventet levealder i Afghanistan har økt fra 56 til 64 år. Barnedødeligheten er mer enn halvert, antallet som kan lese og skrive har økt. 89 prosent av innbyggerne i afghanske byer har tilgang til rent vann, mot 16 prosent før 2001. Det inngås også 17 prosent færre barneekteskap, og nærmere dobbelt så mange jenter begynner på skole som før krigen. Strand sier også at kvinner som har kommet i jobb og landsbyprosjekter som har bidratt til at landsbyboerne kan få mulighet til å forbedre situasjonen sin.

Vi sitter igjen med titusenvis, hundretusenvis av unge som er i en helt annen situasjon i dag enn de var i 2001. De kan bidra til å drive en stat, og også stille krav til Taliban, sier Strand. Vi må ikke miste dette i sårheten og følelsene av at vi har mislyktes.

Et helt annet perspektiv, men som veldig få har tenkt på, er hvilken betydning Afghanistan har hatt for utviklingen av vårt eget forsvar. Det å tenke seg en alternativ utviklingsbane fra det utgangspunktet som fantes 10. september 2001 er vanskelig – nesten umulig. Faktum var at analysen for utvikling av Forsvaret da tilsa «DYP fred». Man hadde bygd ned – og fortsatte å bygge ned alle delene, helt frem til et lite vendepunkt i 2005. Da hadde Hæren 2350 ansatte.

Nå – i 2021, har Norge et lite forsvar. Imidlertid tror BFO at den andre banen ville ha vært mye dårligere. I dag er kompetansen og kvaliteten rimelig høy. Vi har spesialstyrker med 20 års erfaring fra skarpe oppdrag og vi har hæravdelinger som fortsatt har veteraner med kamperfaring. 

Dette må vi ta vare på og bruke i utviklingen mot fremtiden.

Exit Afghanistan ble evaluert i 2016. Nå vil noen ha en ny gjennomgang. Da må man i så fall, slik Arne Strand har gjort, sammenligne dagens situasjon med der Afghanistan var før 2001. Og se dette i lys av det afghanske folks kultur og verdisett.

Alle veteraner skal slippe å tvile på sin egen innsats – den var, og vil alltid være politisk styrt gjennom de oppdrag som blir gitt.